20111007

Ved Rondane


Aasmund Olavsson Vinje skrev sommeren 1860 dette diktet som har blitt allemannseie og et symbol på folks kjærlighet til den norske fjellheimen. Diktet er ein del boka Ferdaminne som forteller om Vinjes vandring fra Oslo til Trondheim i anledning Karl IV sin kroning. Han gikk på denne turen nesten Hedmark på langs, og også gjennom Sollia og Folldal. Høgronden minte han om Gaustadtoppen hjemme i Telemark. Edvard Grieg satte senere melodi til diktet.

Når morgentåka ligger som et hvitt teppe over dalen og de blå Rondefjella bader i morgensola, er det lett å la seg fange av utsikten fra hytta. Her kan vi se hele åtte av de ti Rondetoppene som er over 2000 meter, og her er det "fjøll og dalar" så det holder. I min barndom gikk familieferieturen alltid til høyfjellet, fra hytte til hytte med DNT, så jeg har vært på toppen av Storronden, men den ser vi ikke her, heller ikke den som i senere tid har blitt kalt for Vinjetoppen, men alle de åtte andre toppene ser vi. Så for meg går Vinjes ord rett i hjertet med strofen "Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde, naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa".

Jeg drømmer meg bort i våken tilstand til morgenkaffen.
Det kalles ferie!

Ved Rundarne (orginalversjonen utgitt i 1861)
No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna 'svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer' meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde,
naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa.
Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde,
naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa.
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.

Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer' harde Fjøllet mindre hardt.
Forsonad' koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.

Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
dei gamle Minni og dei gamle Skuggar.

1 kommentar: